Totalt antall sidevisninger

tirsdag 30. oktober 2012

Poesien synger i meg

Jeg har hatt en magisk opplevelse, og jeg kjenner at ord og toner ennå synger i meg to dager etter konserten.  

Søndag spilte en av Irans største kvinnelige sangere, Mahsa Vahdat, her i Sortland kino.
Med seg hadde hun to dyktige musikere, og Erik Hillestad fra Kirkelig kulturverksted.

Magiske øyeblikk oppstår noen ganger, og etterpå er det ikke alltid så lett å forklare til andre hvorfor det føles så spesielt. Men jeg skal prøve.

Ute var det kaldt og klart. Kaldt var det også inne i kinoen, for noen har åpenbart glemt å skru opp varmen til konserten. Men musikk kan smelte hjerter, på linje med god poesi.
Vi satt med ytterjakkene på, smilende. Vi lyttet og så.

En buss med store og små iranere hadde tatt turen helt fra Borkenes for å oppleve dette. De visste hva de gikk til, og begeistringen var til å ta å føle på. De beundret, de knipset og klappet.
Mange av oss vet ikke hvor stor poeten Hafez er for det iranske folk. Mange av oss vet ikke at hans poesi brukes ved siden av Koranen, og at når viktige livsvalg skal gjøres slår man opp i boka for å finne  råd fra Hafez. Det brukes til bryllup, når et barn blir født, når noen er engstelige eller hvis de skal ut på en reise.


I vinens speil
En vakker og tankevekkende konsert, som berører dem som opplever den.
Slik sto det i forhåndsomtalen.

Dikt av mystikeren Hafez, persisk poesi sin største juvel, ble fremført på originalspråket av sangerinnen Mahsa Vahdat, og resiteres på norsk av Erik Hillestad. Konserten vil vise et Iran de fleste av oss ikke er kjent med - svært annerledes enn medienes stereotypier.

Jeg lærte noe nytt på denne konserten. Mange av salens seter var ledige, altfor mange.  Men Mahsa viste en dyp takknemlighet, det føltes som hun så på hver og en av oss. Og blikket hennes gjorde opplevelsen ekstra verdifull.
Jeg opplevde også en sterk samhørighet mellom musikerne på scenen, og den dyktige Erik Hillestad som med stødig og god røst oversatte til norsk.
Tonene nådde hjertene våre fra første stund. Og det å ikke forstå språket er noen ganger en fordel. For da er det hjertet som lytter, og flere ganger fikk jeg gåsehud. Så mange sterke øyeblikk. Det var flere iranske barn blant publikum, og vi hørte dem tidvis godt gjennom konserten. Men det var akkurat slik det skulle være, lydene fra barnelatter og barnegråt blandet seg med instrumentene og sangerens fantastiske stemme.  Selve livet, tenkte jeg. Vi skal ikke stoppe barn fra å være barn. De fikk lov til å være seg og ikke en gang tenkte jeg at det var forstyrrende.
Bak meg satt en nydelig iransk kvinne, og øynene hennes strålte mens hun klappet og sang med. Å se slik beundring fikk meg til å skjønne hvor viktig poeten Hafez er, og hvor stor sangerinnen framme på scenen i Sortland gamle kino er.
Underveis fortalte Erik Hillestad oss hvordan Hafez lever med det persiske folk. Og publikum ble oppfordret til å komme fram hvis de ønsket å få opplest et dikt fra boken "I vinens speil ".
To damer gikk fram, og han leste. Det var et sterkt øyeblikk. Men igjen - det er vanskelig å formidle hvor magisk det var.
At Mahsa hadde sin fødselsdag på turneens siste stopp, her på Sortland, gikk heller ikke upåaktet hen.
Etter at de hadde framført en fantastisk konsert, en reise i lyd og tekstbilder, og et ekstranummer, reiste publkum seg og sang bursdagssangen til henne. Først på engelsk og så på hennes eget språk.
Gleden fylte øynene hennes. Og etter konserten arrangerte hennes folk en liten bursdagsfest med "Kvæfjordkake" kaffe og fargerike ballonger.
Jeg er glad for at jeg ikke gikk glipp av alt dette.
Nå vil jeg lese Hafez poesi, og heldigvis har Erik Hillestad oversatt 100 av hans dikt til norsk sammen med Mahsa.
Boka er utsolgt, men jeg skal prøve å få tak i den. http://www.fpress.no/index.php?ID=Bok&counter=253
Hvis vi er flere som etterlyser den, kommer det kanskje ut et nytt opplag.
Ha en fin tirsdag. Jeg vil også gi dere en sang med denne dyktige iranske kvinnen.
http://www.youtube.com/watch?v=k303cYSJFRo



Alle foto fra konserten er tatt av min søster, Janne Strand.
Jeg er så glad for at vi opplevd dette sammen.

Marianne Lovise










torsdag 26. juli 2012

Sensommerkveld

Hysj, stans opp litt
Hvis du er stille
kan du høre sommeren summe svakt
Jeg vet det
Enda en grå kveld
Men kom ut litt
Få regn i håret
Det er en av de siste julikveldene
Med lysegrått lys og våt jord
Hysj, kan du høre humlene humre
Kan du høre biene surre seg svimle
mellom bringebærblomstene
de summer en sensommersang
Og ser du, ser du nattsvermerne som
Tar kveldens siste dans 
rundt de vakre syrintrærne
i hagen vår?

Marianne Lovise Strand, 26. juli 2012 






lørdag 21. juli 2012

Himmeltårer - ett år etter


I morgen er det 22. juli 2012. 22. juli i fjor gjorde jeg, mannen min og datteren vår noe vi hadde tenkt å gjøre i årevis. Men så hadde det aldri blitt noe av.  Vi dro på spekkhoggersafari til Lødingen Vestbygd. Hadde en utrulig fin tur med masse sakte tid, ute på havet. Passerte Risvær, uti havet mellom Lødingen og Lofoten. Stemningen ombord var avslappet og god. En veldig fin tur, selv om vi bare så noen få spekkhoggere. Å være på havet er noe jeg elsker.
Vi drakk kaffe, spiste og koste oss. Snakka med fremmede som var dratt ut på samme opplevelse. Vi var i øyeblikket, og tidvis uten mobildekning. Jeg tok bilder ombord, og jeg tok opp lyd for radioen.

På tur tilbake til land kikka jeg på mobilen min for å se hva klokka egentlig var. Tid og rom hadde opphørt der ute i havet, i den fine fellesopplevelsen. Da så jeg en melding fra min eldste sønn, på ferie i Oslo. Jeg trodde han spøkte. Bombe. I Oslo. Nær der han var.
Jeg prøvde å ringe for å høre, men hadde ikke mobildekning.
Jeg tenkte, og kjente uroen krype. Men tenkte at det sikkert ikke var sant.  Men hvorfor en slik spøk, det var ikke likt han.

Litt etter litt så jeg at andre ombord begynte å sjekke mobilene sine. Kroppspråket endret seg gradvis, latteren stilnet. Var det mulig ?Folk ristet på hodet, begynte å prate lavmælt.
Tilbake i bilen, fikk jeg endelig ringt min sønn. Han befant seg ganske nær der bomba gikk av,  men var uskadd heldigvis. Enda nærmere var mitt tantebarn som bor i Oslo, hun gikk alene over Youngstorget akkurat da bomba gikk av. Hun så vinduer fly ut av bygninger, mennesker som sprang men ikke visste hvor de kunne være trygge.
Heldigvis var de ikke skadd, noen av dem. Jeg trakk ett lettelsens sukk. Fortsatt hadde ikke omfanget gått opp for meg. Men på tur til Sortland sjekket jeg VG nett på mobilen. Jeg kjente uroen stige.
Skudd på Utøya, sto det. Resten av historien er kjent for alle.
Resten av dagen, og dagene som fulgte, en stor uvirkelighet. En enorm kollektiv sorg. Rosetog og tårer. Samhørighet.

Jeg skrev diktet Himmeltårer tre dager etter 22. juli i fjor. Jeg la det her på bloggen min. Noen dager senere hadde ei barndomsvenninne av meg skrevet det ut, uten at jeg visste det. Skrevet det ut, lagt det i plastlomme og sammen med en rose plassert det i rosehimmelen på Domkirkeplassen i Oslo. Blant alle de andre rosene og minnegjenstandene. Og lysene.
Det kom en mms fra min kjære storesøster Laila som bor utenfor Oslo. Hun sendte dette bildet og skrev: "Marianne, jeg fant diktet ditt her i mengden."
Det var et sterkt øyeblikk. Sterkt fordi hun fant det. Og sterkt fordi min barndomsvenninne hadde båret ordene videre til andre i sorg. Jeg fikk flere henvendelser fra kjente som hadde sett det. Helt utrolig at de fant det, der i mengden av alt som var lagt der.

For meg er musikk noe som hjelper for alt. Og ord. Jeg deler derfor ordene mine en gang til. Og historien. Min 22. juli 2011. I morgen skal jeg og familien til Hadsel kirke, vi skal delta på minnemarkeringen. Vi skal være sammen. Minnes og tenke over. Ta vare på hverandre!  Alt vi har er her og nå. Her og nå er sikre. Akkurat nå. Alt godt. Marianne Lovise, 21. juli 2012



Denne videoen viser for et blomster & lyshav som oppsto etter denne grusomme julidagen. Fordi mennesker ville markere og minnes. Og ingen glemmer vel sitatet som en ung AUF er sa: Når en mann kan bære så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi kan vise sammen!
Størst av alt er kjærligheten.
http://www.youtube.com/watch?v=h11TkZzrl54&feature=related

søndag 27. mai 2012

Lev livet langsomt

Jeg vet om et menneske, et menneske som inspirerer  mange andre. Bjørg Thorhallsdottir heter hun, og jeg har hatt gleden av å møte henne en gang. Jeg vil anbefale å lese om hennes langsomlykke. Dette er til ettertanke, for meg og for andre. For når var det, egentlig, at vi i Norge mistet tiden ? Eckart Tolle har skjønt poenget. Vi trenger mennesker som ham, og som Bjørg, for å minne oss om hva som er vesentlig og viktig her i livet. Vi trenger påminnelser på at det eneste vi har, er her og nå. Øyeblikket. Mellomrommene. Grip dem.

Og ha en aldeles sakte god pinse. Om du må jobbe - gripe et øyeblikk likevel. De finnes hver dag, men det er du som må ta dem i bruk.
Her er linken:
http://bjorg.info/data/UserFiles/Files/BjorgsBalipdf.pdf


Pinsehilsen Marianne Lovise Strand


   Grønn lykke i regnet pinseaften 2012 på Ånstad i Sortland. Og like etter så jeg regnbuen.
   MMS-foto          Marianne Lovise Strand

søndag 20. mai 2012

Guten som måtte gå baklengs heimatt

Førr to uke sia deltok jeg i et flott ettermiddagskurs om det å skrive eventyr, ilag med mine venna i Vesterålen Litteraturlag. Ho Kine Hellebust va en herlig og dyktig inspirator.
I kveld blei æ så inspirert av min venn og kollega Gard Lehne Borch Michalsen at æ laga et eventyr, dedikert til ham. Og slik ble det :

Det var ein gong en gut som heite Gard. Guten var blid som ei sol. Og rett som det var lytta han på ein sang og nynna med. 


Ein kveld han satt heime og såg fotballkamp, hendte det noko. Gard var glad i å tala, og det gjorde han både ofte og hurtig. Han var så god på å ordlegge seg at det var nesten ingen som kunne målbinde ham. 
Denne kvelden vart han så stor i kjeften  på Facebook at han kom til å inngå eit usedvanleg veddemål.
Hvis Manchester City vinn den engelske serien, sver eg på at eg skal gå baklengst frå Sigerfjord til fuglekassa ved barndomsheimen min i Bjørnskinn.
Tida gjekk, uker og måneder blei til eit år. Gard gjekk og bar eit lønleg håp om at venane hadde gløymt ka han hadde skrivi. Så kom den viktige dagen, med den viktige kampen. Han satt benka foran tvapparatet sit.  Det blei en uforglemmelig og grusom aften. Manchester City vann, og Gard gret nesten. Han gikk hastig ned til eit naust og stanga hovudet i eine veggen. Nei, nei og atter nei. Kva skulle han no gjere!

Du skulle jo gå baklengs fra Sigerfjord til Bjørnskinn, eg har høyrd at du twitra det i fjor, ropte ein snodig kar med sydvest som titta ut av naustdøra.
Og den gode Gard, var kjent for å holde ord. Så han skreiv det like godt med det same, via mobiltelefonen sin. Han skreiv både på Twitter og Facebook.
”Eg har tapt veddemålet, og må gå baklengs heim til Bjørnskinn. Det er seks mil, men eg skal gjera det”.
Mannen med sydvesten skoggelo. Ho ho ho ho. Ho ho ho ho.
Det kommer du aldri til å klare, ropte han hånlig.

Den godeste Gard beit tenna saman, knytte skolissane og trakk en refleksvest over hovudet. Ute blåste maivinden meir enn friskt, og han kjente han heller skulle ha gått rolig på stien. Og idet han gjekk ut stuedøra, syntes han at han kunne høyre en gjøk som sa koko.
Jaja, det får så være, tenkte Gard. Eg veit eg er koko. Men her må eg bare gå, gå og gå.
Og han gjekk. Mil etter mil. Han visste det var langt å gå. I hovodet så han for seg et badekar med masse varmt vann og skum der heime i gamalhuset i Bjørnskinn. Han skulle dit. 
Eg er visst litt galen, tenkte han. Men det er lengselen som drivar meg. Mot et lys som du kan se, og ikkje eg.

Regn, vind og snø piska mot andletet hans. Han kjende seg kald, men stålsatte seg. Den kraftige medvinden gjorde så han nesten fløy bortetter dei humpate vegane dei første mila.
No skulle det ha vøri godt med ei skute som kunne gå like godt til lands som til vanns. Ja, og i lufta med, tenkte han. Men så kom han i hog at han jo tross alt hadde lova å gå.

Med eit kom ein rev med med gnagsårplaster løpande forbi.
- Eg har gått baklengs langt, og lenger enn langt. Eg er trøtt, og eg treng kvile. Kan I låne meg hus i natt, sa reven. 
- Ja, det kan eg. Men bare hvis du slår fylje med meg. Du kan du få sove i lag med meg i Bjørnskinn, sa Gard, som begynte å hive etter pusten.
Reven hadde øvd, og sprang mykje fortere baklengs enn Gard. Plutselig var han vekk.
Men med eit dukka det opp en mann i ein bil som vifta med et Gullbrød.
-       Kan eg freista deg, ropte han gjennom bilvindauget.
-       Ja, det får bære eller briste, lavkarbo er det ikkje, men eg vil gjerne ha ein smak, svarte Gard. Og mannen rekte ham en bit.

Med det same han set tennene i den, var det som om alle smertene i føttene forsvann og vannblemmene tørka inn.  Han gikk så fort baklengst bortetter vegane at han knapt var synlig for folk, verken i Forfjorden eller Buksnesfjorden. Dei såg bare et par joggesko som fauk som ei pil bortetter.
Og før han visste ordet av det satt han i badekaret heime i Bjørnskinn. 
Han gnidde såpe fra Alveland ut av augane, og tenkte: Eg klarte det. Eg klarte å gå baklengs hematt. La meg sjå karen som kan gjere dette etter meg.

Snipp snapp snute, så var eventyret ute.  
Skrevet av Marianne Lovise Strand 19. mai klokka 22.30

Her kan dere se Gard i baklengs gange på veien fra Sigerfjord i Sortland mot Bjørnskinn i Andøy, en strekning på 6 mil. Det har ført til stort engasjement og mange medieoppslag. Vel fortjent. I skrivende stund er det et par timer til han ventes å ankomme sitt barndomshjem i Bjørnskinn. Vi heier ! 
Og hva tenker du nå ? Er du inspirert ? Til å gjøre noe, til å gå litt lenger enn du tenkte ? Til å ta det første lille skrittet mot ditt mål, uansett hva det er ? Hver og en må finne sin vei, baklengs eller att fram, opp på et fjell eller ved å dykke ned i havet. 





onsdag 16. mai 2012

Papiraviser - den gode følelsen


Jeg klapper avisen sammen og smiler. Tar en ny sup te, og ser ut mot det blå, blå havet.
Denne gangen var det lokalavisa vår jeg hygget meg med, og det føltes som det var ekstra mye gladstoff.  Riktignok fikk jeg den i hende seks dager etter at den kom ut, men det gjør ingenting når det er en ukeavis. Funker like godt på en onsdag som på en torsdag.
Det som ofte slår meg når jeg leser aviser fra vår region, er hvor mye det faktisk er som skjer. Små og store hendelser, som en eller mange er med på.

Lokalavisen er den oppdaterte fortelleren som deler folks sannheter.

Jeg har kost meg med å lese. Det er ikke alltid jeg får tid til å finlese avisene, det må innrømmes.Da sparer jeg dem gjerne i dunger, som jeg håper å få tid til å lese en vakker dag.
Men etter tre dager hjemme med vårforkjølelse og feber har jeg fått bladd meg gjennom mange aviser.
Og i Sortlandavisa som jeg startet denne dagen med å lese, synes jeg det sto mye bra. Litt hurra og mye som gjør glad!
Jeg likte å ta del i erfaringene til tøffe Randi Bolstad etter 20 år i fiskerbransjen i inn- og utland. Fiskeri er et spennende felt. Som fiskerdatter har jeg interessen i genene.
Og historien om Louise, 104-åringen fra Sortland som er Vesterålens eldste, beveger hjerter.

Hvordan ville det sett ut hvis jeg skulle twitre innholdet?

Boligbonaza og skyhøye byggeplaner, dyrt våreventyr,modig mamma,privat hjemmehjelp,Quiz-VM, korpsglede og.... jeg ville ikke fått plass til å skrive om nytt innen rør. hyggelig MMS-intervju med min niese, oppmuntrende folkehelseråd og arsenikkteater.Sverres (rampe-) streker og ka skjer.

Jeg er igrunnen glad at ikke alt skal sies med få ord. Vi trenger aviser. Vi trenger ord og bilder.

For meg er papiraviser en følelse. Det å bla seg gjennom noe, fysisk. Papir stammer fra trær.
Trær er gode å holde rundt og artige å klatre i. De er fine fotomotiver også.
De store trærne har vært her en stund, og brukes også til å lage millioner av fyrstikker.
Og fyrstikker, dere kommer godt med når vi krøller sammen gamle aviser, for å fyre i ovnen.
Hørte jeg et sirkelen er sluttet ?

Min lille oppsummering: PAPIRAVISER ER HEIL VED !


tirsdag 15. mai 2012

Latter i lufta

Noen ganger ankommer latteren plutselig. Det går an å le høyt alene, men å være to eller flere sammen om opplevelsen høyner effekten betraktelig.
En god oppskrift på en lattersnill stund, er å være to passe småslitne damer på tur. Sørge for å ha lang ventetid på flyplassen, sånn at terskelen for fliring blir ganske lav. Sånn begynte det, her om dagen.
Vi gikk framst i køen av folk, da min medreisende venninne sa : Æ trur vi må gå litt fortar, det e jo tjukt av folk bakom oss! Så kikka æ bakom skuldra mi, og så en mengde folk.
- Han steike, vi har mange followers ! sa æ, og gudene veit kor æ tok det fra. Men det er nærliggende å tro at min nyvunne Twitteridealisme har skylden.
Utsagnet mitt førte til fliring. Vi var som to fjortisjenter på kino, der vi sto framst i køen og ville lever boardingkordet til en ikke så smilende dame. Det tok noen små minutter før døren gikk opp, og vi fortsatte å flire. Alle forsøk på å holde latteren tilbake, mislyktes.
Så steg vi inn i flyet, og tok plass helt framme. En veldig blid flyvert, ønska velkommen med glimt i øyet.
- Det e godt dokker har humør, dette e siste turen min for i kveld og det har vært en lang dag, sa han. Folk strømmet inn, og flyet fyltes helt opp. På de to siste plassene, vis a vis oss, satte det seg ned et par stykker.
Allerede før flyet tok av, skjønte vi at vi var på samme kanal. Flirfull.no
Den ene historien etter den andre bare plumpet ut. Vi klarte ikke å stoppe fliringen, og etter hvert så ble flere av passasjerene veldig klar over vår tilstedeværelse.
Flyverten kunne ha vært av den strenge typen, men ikke vår mann. Fredrik, sto det på skiltet.
Da han skulle informere om noe, så vi at han slet med å holde maska. Det dirret i munnvikene.

Flyturen varte bare en liten halvtime. Vi fylte den med latter, og både den og lattertårer trillet nedover genseren. For en befriende, herlig opplevelse det er å flire. Vi var direkte barnslige til tider, og det føltes bare helt herlig.

Den situasjonen som oppsto, mellom oss fem i flyet, skjer ikke så ofte. Vi går med maske, mange av oss. Denne dagen var det maskefall. Settingen var slik at bare en av oss åpnet kjeften, så flirte de andre. Til slutt ante jeg nesten ikke hva jeg flirte av. Virkelig trim for smilemuskler det der!

Etter som vi satt framst i flyet, fikk vi gå først ut når vi ankom bestemmelsesstedet. Flyvert Fredrik gav oss en god klem hver. Og da vi kom ned trappa, så sa en av de som hadde flirt sammen med oss gjennom hele reisen, at om han noen gang skulle ha havnet på en øye øy, så håpet han det ble ilag med oss.
Mens vi sto og ventet på flybussen, kom flere av de andre medpassasjerende gående. Og de smilte til oss, stemningen var magisk og munter. Jeg blir glad inni meg bare av å tenke på dette. Det ville jeg dele !

Smiler du nå? Ja, dette var ei aldeles snill stund. Ei snill og litt vill stund. Du store verden, kor vi kosa oss. La oss flire oftere, del smilet med noen i dag da vel. Hvorfor ikke, forresten ?

    Tekst og foto: Marianne Lovise Strand, mai 2012

lørdag 5. mai 2012

Knallgule begynnelser

Fjellene i Vesterålen er ennå dekket av snø, og står der majestetiske. Stille. Med tusener av års visshet i ryggraden. Jordene har strukket seg utover, og er annenhver dag hvite, annenhver dag nakne og strågule. Det er som om de har bestemt seg for å stille opp temperaturen litt, nedenfra, sånn at maisnøen ikke blir liggende. De dampkoker den, og vips så er den borte.
Og nettopp derfor er hver ny vårdag en fantastisk forvandling. Jeg vet ikke om dagen i morra er hvit eller strågul. Derfor får jeg ta det som det kommer.
Nettene er ikke lenger svarte, men viser seg i stadig lysere nyanser. Store blå nattkjoler, som vaskes lysere og lysere mens vi sover.
Fuglene tar tidligvakta hver morgen, og avdelingen er bemannet med både kråke, sjur, kjøttmeis, dompapper og gås. De synger livlig, kvitrer i vei. Og har aldeles ikke behov for morrakaffe, som vi andre.

Vi vet det inni oss. Men det er også mange synlige tegn på at våren er kommet. Enn så lenge danser den tango med vinteren innimellom. Vinteren brer tepper over våren, og våren kaster dem av seg like fort. Vi kan stole på våren. For vinteren reiser snart. På gjensyn, sier den.

Når dagene blir lange, og varmen setter inn. Ja sånn kan jeg snu på den kjente julevisa. Jeg kan leke bakvendtland å skrive hva jeg vil.

Det i seg selv, gir meg en følelse av takknemlighet. Jeg skriver ikke nødvendigvis for at andre skal lese det, men det er fint og interessant å få kommentarer. Men jeg skriver fordi hjertet vil si noe, både til dere og til meg. Og for å uttrykke glede. Delt glede er alltid dobbelt så stor som om man skal holde den alene i fanget.

På min lille kveldstur tok jeg meg tid til å stoppe, bøye meg ned og beundre disse små gule bustehodene som stakk opp av grøfta. Her er vi, her er vi !
Mens jeg sto slik og mobilfotograferte de små gule, hørte jeg en merkelig lyd i lufta.. Og på jordet foran huset vårt landet flere hundre gås. Yesss ! For et syn. Og for en interessant lyd.
De har vært steder jeg ikke har vært. Mon tro om de har en liten minnebrikke i hodet som forteller dem at de skal innom her i Vesterålen hvert år ? Eller er det tippoldemorgåsa som har sagt at der, der er det mat å finne. Og havutsikt ?

Jeg undres.
Våren er forunderlig. Og jeg føler sånn en glede.
Det er tid for å rydde litt i hagen, forberede. Plante frø. Ta kaffe ute.
Jeg vet vi ikke har blitt lovet mer enn fem  små plussgrader i morgen. Men sola har sagt den vil komme. En gul begynnelse.

Velkommen Vårhild Vår.


Skrevet av Marianne Lovise Strand

torsdag 26. april 2012

Tankeøvelse for JA-mennesker

I dag vil jeg drodle noen tanker om dette å være et JA-menneske. Det finnes mange slike. De som alltid blir spurt hvis en kake skal bakes, hvis unger skal kjøres eller hvis det er andre ting som behøver å bli gjort. At de blir spurt, er ikke det minste rart. Alle vet jo at hun, eller han, stiller på post. Og at hvis noe kommer i veien, så fikser de reserve.
Det er fint med JA-mennesker. Men hvordan er det å være et JA-menneske med stor J?


Går det an å gi mer enn man får ? Går det an å bruke seg opp ?
Vi vet alle at det går an. Men noen bare fortsetter, gir, gir og gir...
De vet at det gir dem anerkjennelse tilbake.Men det hender også at slike mennesker blir tatt for gitt.

Å bli tatt som en selvfølge tror jeg ikke det er så mange som ønsker seg.
Kan vi bli flinkere til å rose dem som gjør disse oppgavene, selv om de kanskje kan synes små. Noen elsker å bake, men de synes sikkert det er kjempegodt å få kred for det likevel.

FRAMSNAKKING. Jeg var med på å skrive boka Framsnakking, som kom ut på Kagge forlag for snart halvannet år siden. Framsnakking er det motsatte av baksnakking. Framsnakking er å si noe positivt til noen, om et menneske som ikke er til stede. Positiv omtale. Det er fantastisk!
De frøene som ble sådd den gangen dette kom i fokus i hele Norge, de spirer ennå. Jeg hørte nettopp noen fortelel om en skole sør i Norge der lærerne bevisst brukte det som en integrert del av skolehverdagen. Under arbeidet med boka intervjuet jeg en rektor som sa at på hans skole fikk elevene i hjemmelekse å framsnakke et antall personer. Regelmessig.
Er det ikke flott ? Dette er bevisstgjøring i ung alder, og det kan komme veldig godt med videre i livet.

Blir du glad når du har kjørt ungene til noen, og de sier tusen takk for turen ?

Jeg blir glad av det ! Og de gangene ungene bare løper ut av bilen, uten å takke eller si hadet,  kjenner jeg at det ikke føles like ok. I hvert fall hvis det skjer hver gang. Det er ikke noen stor greie. Men det er en greie. At unger er i leken, og glemmer seg bort - og tar aldeles for gitt at det er noen som fikser transport, det skjer og det forstår jeg som voksen veldig godt.  Og det er helt i orden, bare det ikke skjer hver gang.
Men det koster så lite, så bittelite å si TUSEN TAKK med et smil. Og det gir så mye til den som mottar.

Har du noen i ditt liv som du kanskje skulle sagt noen oppmuntrende ord til neste gang dere møtes ?
Er du selv en som gir og gir og gir og gir ?
Jeg har en tankeøvelse til deg. Neste gang du blir spurt om å gjøre noe for andre, og du automatisk er i ferd med å si JA med et smil. Svar i steden - Det skal jeg tenke på, og så gir jeg beskjed i morgen (eventuelt samme dag hvis det er noe som haster).
Jeg øver meg på dette, og har øvd en stund. Jeg gleder meg over at jeg begynner å få integrert det i mitt eget liv. Jeg er nok også i den kategorien som lett sier ja, og før sa jeg nesten alltid ja automatisk. Men det førte til mange, og tidvis altfor mange oppgaver i hverdagen. Man sliter seg lett ut på sånt. Det er fort å føle seg fanget i hverdagens mange krav.
Å si "Du, det skal jeg tenke på, så hører du fra meg " er ikke det samme som å si nei.
Men det gir deg litt tid på å kjenne etter om du har lyst, tid og mulighet til å utføre oppdraget.

Det gir den som spør en positiv følelse også, fordi du anerkjenner spørsmålet samtidig som du ikke sier nei. Den andre skjønner at du ikke svarer slik for å vri deg unna.
Gjør du dette, på en ærlig måte, gir du deg selv og også andre en gave. Fordi du vil naturligvis ikke si nei hver gang.

Du vil fortsatt være et JA-menneske, som stiller opp når du kan.
Men ved å benytte denne metoden, så stiller du også opp for deg.

Og du er et viktig menneske i livet ditt, er du ikke ? 

Jeg ønsker deg lykke til !
Beste hilsen Marianne Lovise 




torsdag 12. april 2012

Tankefugl




TANKEFUGL 



Jeg har hørt


våren twitre



I skogen


møtte jeg en ordfugl


og vårbekken


sildret ny status


Jeg er en


takknemlig


tankefugl idag


Marianne Lovise Strand, april 2012






Maleri
 av Britt Boutros Ghali 2011

mandag 9. april 2012

Det er den draumen me ber på ...

    Fantastisk lys 1. påskedags formiddag fra yttersida av Hadseløya mot vakre Bø i Vesterålen.   FOTO:MARIANNE LOVISE STRAND         



Jeg kom til å tenke på det fantastiske diktet til forfatter Olav H. Hauge når jeg så dette. All ære til ham, dette diktet kan jeg lese igjen og igjen. Og deler det gjerne med dere: 

Det er den draumen
Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

- Olav H. Hauge -

Diktet ”Det er den draumen” er skrevet av Olav H. Hauge og henta frå diktsamlinga ”Dropar i austvind” som ble gitt ut i 1966. 

Marianne Lovise <3 



fredag 6. april 2012

Rosa minner

Rosa minner 

Vi fikk en prinsesse og kalte henne Frida. Påskens fridager byr på litt ekstra tid. Både til skiturer, snømåking, lengre måltider, brettspill og annet. Jeg har tittet litt i gamle bilder, og det slår meg at de første digitalkamerabildene våre allerede er 11 år gamle. Og prinsessen på bildene nærmer seg 13 år. Jeg ser på bildene, og det strømmer på så mange gode minner. Minner er gode å ta fram, og jeg får mer enn en god latter. Men kjenner også at hjertes minnerom kan lage en liten klump i halsen, fordi tid er noe som ikke kan hentes tilbake. Tid er noe som går, eller kommer. Alt etter som. Man kan reise tilbake i minner, men øyeblikk som har vært kommer aldri tilbake. Derfor er det så inderlig viktig å påminne oss selv og hverandre om at øyeblikket er her og nå - og viktigheten med å være til stede i det, enten vi befinner oss helt alene et sted eller sammen med andre. Våren har vært her og hilst på oss, gater og fortau har vært tørre, hestehoven har poppet opp i byens grøfter, og vi har kjent at solen har varmet kinnene og gitt oss vissheten om at også i år vil jordene snart grønnes, smålammene skal hoppe rundt der, og at under snøen, inne hver gren, ligger et lysegrønt blad og minner om at våren finnes.
Den finnes inni hver og en av oss også. Etter en lang vinter venter det nå deilige dager der lyset spiser opp mørket i begge ender, etter april kommer Tante Mai med netter der solen aldri går ned. For slik er skiftningene her nord, og slik er livets skiftende bølger også. Inni oss bor det lille barnet som elsker å sitte på snøskuffelen og ake i vill fart. Lets go ! Sånn, nå har jeg klartgjort meg for måking av snø fra verandaen. Det har snødd minst 40-50 cm siste par dagene, så her må våren måkes fram. Etterpå belønning med kaffe og mandelegg fra Anthon Berg. GOD PÅSKE 
Alt godt. Marianne 




Hent fram barnet i deg! Foto Marianne Lovise Strand, vinteren 2001 

fredag 3. februar 2012

Himmelpoesi Himmelpoesi Himmelpoesi


Jeg sitter høyt over havet
Langt under himmelen
Svever jeg

Og jeg trives blant skydottene
Under det blå.
Over det blå
Midt mellom
Hav og himmel


Tekst og foto: Marianne Lovise Strand

søndag 29. januar 2012

Lengsel. Foto:Marianne Lovise Strand 2012, Januar. 

Solflørt i januar

    ...trivs best i öppna landskap. Elevenes i Sortland 27. januar 2012. Februar kommer snaaart.
    Foto:Marianne Lovise Strand