Totalt antall sidevisninger

fredag 12. juni 2009

Evig juniminne

Gleden over de små, tingene - naturopplevelsene er gratis dere! (Foto:Marianne Lovise)

Hun tenker på ham, tenker på at hun ikke har sett ham på 22 år.

Han bor i hjertet hennes, i drømmene, i tankene. Ofte.

I drømmene ser hun smilet hans, armene som alltid tar imot, de gode, kraftige klemmene.

Han elsket denne tiden av året. Fuglesangen, villblomstene, skjell og slipte glassteiner i fjæra.

Han var ikke redd noe. I alle fall sa han alltid at det var ingenting å være redd for.

Han var balsam for en sart småjente, for en oppvoksende tenåringsjente og en ung mor.

Han sa nesten alltid ja, han var et gladmenneske. Enda så mange av sine nærmeste han hadde mistet. Han elsket barn. Og hun følte seg elsket.

Han døde i juni. Brått, mens han malte husveggen i blått. Han døde der på plenen, blant de gule blomstene, i gresset, utenfor huset.

Han forlot henne mens sommeren var på sitt vakreste. Hun kunne ikke forstå det.

Tomheten i hjertet gav gjenklang i sjela, og øynene gråt tårer dag og natt.

Hun gikk til kirkegården hver dag, i flere måneder. Helt til hun forsto at han var ikke der.

Han var fortsatt i hjertet hennes, i drømmene, i tankene. Ofte.

Han døde to dager før bursdagen hennes, dage før sine to andre døtres bursdag. de skulle holde familieselskap, være sammen, kose seg på hytta til hennes søster. Hennes andre søster, som bodde langt borte, fikk bursdagsbrev fra ham dagen etter han var død.

Døden er brutal når den kommer brått. Men i ettertid ser hun seg tilbake. Hun vet at han ville ha mistrivdes sterkt med å visne bort på et sykehjem.

Han hadde brukt å si at han håpet han fikk arbeide til det siste, og slippe å komme på hjem.

Han elsket denne tida av året, og fikk ønsket oppfylt. Han døde da sommeren var på sitt vakreste, på opptur, blant sommerblomstene, med malekosten i handa, med blåmaling på hendene, utenfor hjemmet og blant sine kjære.

I ettertid har dette trøstet hjertet hennes. Men hver gang juni kommer, hver gang juni blomster og de små fugleungene fødes, minnes hun på hvor høyt han elsket denne årstiden.

Hvor glad han var i de små tingene. Takknemlig fylles hjertet hennes av småhjerter og gledesbobler fordi han var sammen med henne lenge nok til å lære henne gleden i de små tingene. Lærte henne å plukke måsegg. Lærte henne om havet. Lærte henne om fuglene. Om fisketurer i elva. Dette har hun prøvd å lære videre til sine barn.


Hun, det er meg.

19. juni 1987 døde du, men nå vet jeg at mennesker lever så lenge du husker dem. Og kjære pappa, jeg har deg med meg hver eneste dag. I tankene mine lever du evig.

Marianne Lovise Strand

Ingen kommentarer: