Totalt antall sidevisninger

onsdag 10. juni 2009

"Don't read beautymagazines - it only makes you feel ugly."

Kjære ALLE dere flotte medmennesker - i alle aldre og fargerike fasonger: ”Ikke les skjønnhetsmagasiner – det får deg bare til å føle deg stygg.” Teksten er klippet fra låta ”Class of 1999”.

Moteblader og skjønnhetsmagasiner, er et interessant fenomen. Ved en opprydning i ei hytte for lenge siden, fant jeg ukeblader fra 60-tallet. I et av dem var det vist datidens bikinimote. Modelldamen var en superflott kvinne med runde naturlige former. Verken fettsugd eller knallhardt overtrent, bare formet mykt av naturlig aktivitet…

Heldigvis blir det mer og mer vanlig i enkelte ukeblader, at modellene igjen får lov å ha en kropp og et liv. At de ikke behøver å se ut som ulykkelige, sinte eller sjelløse utsultete kleshengere, hvor knærne er nesten tjukkere enn lårene. Ingen friske, glade mennesker som jeg kjenner, har det slik. Friske, glade mennesker kan være helt fra veeeldig slanke til veeeldig runde – men ikke modellsyke... ?

Ei ungdomsskolejente sa til meg: ”Åh.. jeg er litt tjukk, jeg.” Hun hadde fasong som en tynn blyant, og det fantes knapt antydning til rumpe inni buksene. Hvor kommer slike kommentarer fra? Hvordan er det mulig å være så lita og nett og lett - helt i startgropa til å utvikle seg til flott kvinne - og enda ha et så kunstig bilde av seg sjøl? Jeg blir egentlig dypt sjokkert og veldig lei meg over den store forvirringen og usikkerheten som råder blant noen av våre unge. Disse fantastiske, flotte ungdommene helt på startstreken av sitt voksne liv. Skjønne, herlige, perfekte utgaver av seg sjøl – og så SER de det ikke! Eller… de er kanskje helt sulteforet på sunne, naturlige, positive tilbakemeldinger – hva vet jeg… Noe spriker i alle fall.

Hvor langt fra selve livet og den natur vi ER, vil vi gå? Noen ganger lurer jeg på om en del mennesker har et slags prøveprosjekt på gang. Et testprosjekt over hvor kunstige, syntetiske og unaturlige det er mulig å være? Altså forsøke HVOR langt fra selve livet går det an å eksistere…?

Men du? Jeg er ikke fornøyd med bare å eksistere. Jeg vil leve et liv. Jeg vil kjenne at jeg er til. Jeg vil være den jeg er. Jeg vil verken ha tupè, brystimplantat, fettsuging eller plastisk kirurgi eller… Jeg vil leve og blomstre som MEG, ikke en dårlig kopi av snevre idealer. Et tantebarn satt på fanget mitt og studerte ansiktet mitt inngående. Etter en stund spurte hun alvorlig: ”Tante, hvorfor har du så mange streker i ansiktet?” Jeg lo godt, og svarte: ”Er de ikke fine? Det er jo fordi jeg smiler og ler så mye!”

Se på en løvetann. Etter fem år som frø, sprenger den seg opp gjennom asfalten og blinker skinnende og bustete blidt mot vårsola. Livskraft. Den er helt uanfektet av hva andre syns om den. DET er selve livet, dèt! Gleden over å være til. Helt uberørt av å skulle sammenlikne seg med de andre blomstene. Bare blomstre og være helt seg selv. Haha - livet KAN jo ikke sammenliknes. Livet kan bare leves. Feires. Med solskinn og gledesjubel i alle cellene i hele kroppen. Tenk, så utrolig at du og jeg finnes! Valget står kanskje mellom å være fornøyd med å være som en klump med arrangerte celler, som ser ut som en kropp - eller å virkelig feire selve livet og alle mulighetene det gir oss!

JAAA til å sette pris på å være akkurat den vi er. Helt perfekte - hvert eneste øyeblikk! Hvorfor gidder vi noe annet, forresten?

Ingen kommentarer: