Betatt av filmen "Briller"

- Snakker dere om filmen "Briller", spør den damen i syttiårsalderen som kommer ut fra det ene dametoalettet. Ja, svarer jeg og den andre fremmede damen i kor, der vi står og vasker hendene.
Det var som om vi simpelthen ikke klarte å la være å snakke. Vi kjente at vi måtte DELE denne gode fantastiske filmopplevelsen. Film er best på kino, heter det, og noen filmen er definitivt bedre enn andre.
Jeg gikk alene for å se filmen "Briller" -eller"Megane" som er den utenlandske tittelen. På Klingenberg kino i Oslo. Drøyt halvannen times sann nytelse.
Ordet underfundig er sagt om denne filmen. Og det er det den er.
Den eldste damen ser på oss to andre med et stort smil. Vi smiler allerede.
- Jeg så den for andre gang i dag, og det blir definitivt ikke den siste, sier damen begeistret.
Jeg så den for første, og kjente at jeg allerede lengtet etter å se den om igjen. Som om jeg ville skru den langsomme tiden tilbake.
Filmen handler om langsomhet. Om å være. Om å skumre. Filmen handler rett og slett om å skumre?
Vet du ikke hva det er? Det gjorde heller ikke professordamen som dro på ferie til et sted utenfor allfarvei i Japan for å koble ut. Hun visste ikke hvor til de grader utenfor allfarvei hun kom. Ingen mobildekning. Greit nok.
Men skal det ikke skje no, lurer hun på?Ingen ting å oppleve i nærheten?Nei.
Ingen severdigheter?Nei, svarer hotellverten uforståelig.
Min eneste anbefaling er at du bare må se denne filmen. Jeg skal kjøpe den hvis den kommer på dvd.Det er en japansk komedie - men det er ingen som ler høyt. Derimot sitter man konstant og smiler i en lykkelig tilstand. Alt annet er veldig langt borte. Man er I filmen.
Filmen handler om å være - hvorfor skal man hele tiden gjøre ?
"Briller " - og det å se verden med andre briller - er en annerledes film. Sakte, ja. Men man ønsker ikke at filmen skal slutte. Man vil bare skumre med.
Jeg elsker denne filmen. Og har bestemt meg for å skumre oftere. Jevnlig skumring, vil jeg si.
Vi skumrer altfor sjelden. Filmen er utrolig. Den pirrer nysgjerrigheten på en sjelden måte.
For hvem er egentlig karakterene i filmen. Hva vil de - hvor kommer de fra?
De er bare der. På samme lille hotell i paradisiske omgivelser, turkisblått hav, myk sand. En liten isbod. Filmen er veldig sanselig - og man føler at man spiser maten som tilberedes av hotelleieren mens man ser filmen.
Trenger du en pause fra virkeligheten. Eller å minnes om hvor bra det er å sette av tid til å skumre litt jevnlig?
Det eneste jeg fant på internett av denne snutten- den yter ikke filmen rettferdighet men gir noen gode bilder likevel:
http://www.youtube.com/watch?v=5AFvUOOMrKs
Sett av Marianne i Oslo på Klingenberg kino -med briller:)